Folkehøgskole

Nå har jeg funnet meg godt til rette på Sund Folkehøgskole, og FN-linjen. Her fungerer jeg i disse dager som elevrådsleder, det er stas. Det har før til lite fritid med tid til blogging. Utfordringene som elevrådsleder er utrolig gode å ha og min forståelse for hvordan en forlkehøgskole fungerer har utviklet. Og jeg er veldig imponert over folkene som får disse skolene til å gå rundt. De gjør mer for elevene enn jeg tror de fleste er klar over, supermennesker er de.

Om under to uker reiser jeg til India og Nepal for å arbeide med ungdomsengasjement i 5 uker. Da har jeg sikkert en hel del å meddele når jeg kommer hjem. Prosjektet er enda i startfasen så lite er klart. Det eneste jeg vet er at jeg vil se på hvordan det er for vanlige ungdommer å engasjere seg i disse landene til forskjeld fra Norge. Jeg skal også jobbe litt med barnearbeid i forhold til dette, og har vært i kontakt med forsjellige barneinstutisjoner i både India og Nepal. Dette blir spennende og jeg gleder meg.

Den internasjonale kvinnedagen.

På 8. mars deltok Trondheim Sosialistisk Ungdom med appell både på det offentlige torg arrangementet og på sammarbeidsprosjektet mellom Sjokkfestivalen, AKKS, RU og SU som fant sted på kultursenteret ISAK. Her er appellen fra ISAK:

8. mars og den internasjonale kvinnedagen symboliserer på mange måter makt, og den makten vi har idag, har vi ikke fått gratis. Vi står til skuldrene til sterke damer fra hele verden, og vi må ikke glemme kampen de har kjempet, og død for, slik at vi skal ha det så bra som vi har det idag. Kvinnekampen startet på mange måter under den Franske revolusjon, hvor kvinner spilte en viktig rolle, men den startet ikke for fullt før i Storbritania på 1800 – tallet. Under den industrielle revolusjon ble mange kvinner for første gang satt i arbeid på fabrikker rundt om i Storbritania, og med kvinner i arbeid kom også en del krav. Krav om lønn, stemmerett, politisk makt og retten til å bestemme over engen kropp.
Kravet om stemmerett var den kvinnene i New Sealand som vant først, i 1893 fikk kvinnene der stemmerett. Dere husker kansje at det var først i 1913 at vi i Norge klarte å vinne den kampen. Kvinneforeningen i Norge ble startet  i Oslo i 1885, de kjempet nettopp for disse kravene: Politisk makt, stemmerett, lønn og retten til å bestemme over egen kropp. Den første kvinnen på stortinget, Anna Rogstad, møtte som vararepresentant i 1911, og to år etter fikk kvinner i Norge stemmerett. Deretter skulle det ta 9 år før den første kvinnen ble valgt inn på stortinget, hun het Karen Platou og ble valgt som representant for Høyre i 1922.

På 40-50 og 60-tallet blomstret kvinnekampen opp igjen, og nå var det likelønn som sto i sentrum. Et av de mest flittige brukte argumentet mot likelønn var: «kvinner trenger ikke penger, de har en mann å støtte seg på». Men i 1979 kom likestillingsloven. Noe som da var en seier i seg selv, nå sto det på papiret at kvinner har rettigheter til å tjene like mye som menn, og har evnene og kvalitetene som skal til. Men dette betyr ikke at det den dag idag er likelønn. Selv om vi hører om de kvinnelige ansatte på NTNU som tjener mer en menn, tjener kvinner idag 65% av det menn tjener. Kvinner eier 1 % av verdens selveide eiendommer. Og på lista over verdens rikeste ligger den første kvinnen på 15 plass, bak henne står den fine notisen «arvet», mens bak alle de mannlige på listen står det: “self made”. Vi må slutte å tro vi lever i et likestilt land, blant norges 40 rikeste er det 1 kvinne, det er 29% kvinnlige ordførere og 19 % toppledere. Og vi har et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Virker dette som et likestilt land? Vi har altså enda ikke vunnet kampen om likelønn som kvinnene i storbritania startet på 1800-tallet.
På 60- 70- og 80- tallet blomstret det vi liker å kalle den seksueller sevolusjon opp, da forsvant de lekre damene fra bil panserne, og kvinnene vant tilbake sin seksualitet. De vant kampen om selvbestemt abort, det ble forbudt å voldta i ekteskapet og prevangsjon for ugifte kvinner ble lovlig. Vår genrasjon har også vært vitne til noe av det den seksuelle revolusjon førte med seg. I 2009 kom regjeringen med lovforbud mot sexkjøp. Da satte de Norge på kartet som et revlosjonert land når det kommer til kampen mot menneskehandel, forhold til sexsualitet og ikke minst kvinnesyn. En ting som idag truer vår videre utvikling på denne veien er strippeklubben i byen. Jeg regner med, at om ikke alle hvet akkurat hvor Dreams er plasert, så har alle hørt om klubben. Alle har sett bilene de ansatte kjører rudt i, knallrosa biler med halvnakne jenter omringet av et hjerte.
Denne klubben opprettholder et syn på kvinner som et sexobjekt og som en vare som er til salgs. Når disse kvinnene blir framstillt som sexobjekter, går det ikke bare ut over dem, det går ut over alle. At Dreams er en offentlig akseptert klubb, midt i sentrum, fører til at den også blir akseptert av det almene. Denne almene aksepten fører til midre sympati ovenfor voldtektsoffer, og medfører at jenter utsatt for voldtekt ofte blir møtt med spørsmål som «hva hadde du på deg?» «drakk du mye den kvelden?». Er det en ting vi aldri på glemme, så er det at det aldri er jenta sin feil.
Alltinget på Island vedtok i mars 2010 å forby alle strippeklubber i landet. Island hadde på det meste 13 strippeklubber, og importerte over 1000 kvinner i året. Sosialistisk ungdom mener at Norge og Trondheim ser til Island, og følger opp kampen mot et syn på kvinner som sexobjekter. Vi i Sosialistisk Ungdom krever å bo i en by der kvinner blir sett på med respekt, og ikke som en salgsvare.
Denne kampen skal vi vinne, gratulerer med dagen damer!

 

 

Enhver samleobjekthylle: en psykoanalyse av Fight Club og Mannen som elsket Yngve.

Den kjente psykologen Sigmund Freud foreslo i sin tid eksistensen av id, ego og superego. Kort fortalt er Id den grunnleggende og egentlige drivkraften som krever nytelse hele tiden, ego er den som sjekker og balanserer id, som venter på et trygt og passende øyeblikk nytelsen kan oppnås. Superego er den moralske standard som undertrykker id, og kan på mange måter ses på som den delen av mennesket som føler en trang til å tilfredsstille menneskene rundt seg, og ikke bryte normer og regler. Ego vil derfor i mange tilfeller fungere som en fredsmekler mellom superego og id. Sigmund Freud var meget opptatt av barndom og hvordan menneskets opplevelser i barndommen reflekteres i det enkelte menneskets handlinger i sitt voksne liv. Id og ids relevans for mennesket blir etter Freuds teori utviklet i barndomsårene, hvor dominerende den blir, eller hvor vikende den eventuelt vil bli for superego.

Hvis vi leser tekster og ser filmer med Freud sin teori om psykoanalysen i bakhodet, kan menneskene vi møter i disse historienes handlinger virke mer naturlige, men også kanskje verre, tristere og mer depressive.

En annen kjent psykolog, russisk-amerikanske Abraham Maslow, utviklet en teori rundt selvrealisering. Hans påstand er at menneskenes behov kan rangeres som en pyramide som må oppfylles nedenifra og opp. Han kalte det behovspyramiden. Det nederste nivået i behovspyramiden består av de viktigste behovene som føde, vann og luft, men også behov for søvn og fysisk bevegelse. Det er kort og godt behovet for opprettholdelse og forsvaret av det fysiske legemet. Det neste nivå rommer de sikkerhetsmessige og følelsesmessige nødvendigheter som sikkerhet, opplevelse av trygghet, stabilitet og orden, beskyttelse mot vær og vind, smerter og annet ubehag og fravær av angst og frykt. Først når behovene på første og andre plan er tilfredstilt kan man interessere seg for det neste nivå. Det tredje stadiet innebærer sosiale behov for fellesskap, kjærlighet, vennskap, for å kunne høre til eller ha et forhold til enkeltpersoner eller grupper. Det er også spørsmålet om å føle seg akseptert av både sine nære omgivelser, familie, naboer og arbeidskolleger, men også som borger i samfunnet. På det fjerde nivået er det behovene for aktelse, selvrespekt, selvtillit, anerkjennelse, status og verdighet som på tilfredstiller. Disse behovene blir først påtrengende når behovene på de tre lavere nivåene er tilfredstilt. På det øverste nivået har man krefter til å få dekket behovene for å virkeliggjøre sine mål, å realisere medfødte eller senere ervervede evner, å oppnå opplevelser som kjennes som høydepunkter eller åpenbaringer. De som har fått dekket behovene på de fire forgående nivåer er mennesker med skapende arbeid som søker utfordringer og har trang for å utvikle og bruke sine evner.

Jeg vil bruke disse teoriene til å analysere hovedpersonene og forandringene de gjeonnomgår i filmen Fight Club og boken Mannen som elsket Yngve. Kan psykologiske teorier brukes til å forstå menneskers forandringer?

Fight Club

Fight Club er opprinnelig en roman av Chuck Palahniuk, og ble kort tid etter suksessen gjort om til film. Palahniuks moderne og ofte vulgære skrivestil har ført til at forfatteren ikke bare har tjent opp en god formue, men også en stor gruppe fans. Som alle Palahniuk sine bøker er det mye psykologiske teorier og ideer til stede i Fight Club.

Fight Club sin suksess er basert på mer enn bare et godt skrevet innhold, det var en bok og film rettet mot yngre menn. Det var allerede mange bøker med kvinne-tema som Little Women, men det samme kan ikke sies for mannlige bøker. Boken og filmen er på mange måter forskjellig, så mitt fokus vil bli satt på filmen. I filmen er hovedpersonens navn noe av et mysterium. Gjennom ulike ledetråder vil den som følger nøye med, merke små hint som foreslår at navnet er Jack Moore, som  for eksempel sett på en sjekk.

Jack er en ganske forstyrret person, som lider av søvnløshet. Jack oppsøker en lege, som forslår at han besøker en støttegruppe for å se hva smerte egentlig er, og nekter å gi Jack medisin. Jack oppsøker så mange støttegrupper mulig fordi han merker han klarer å sove etter å gå til disse timene, ofte ender han opp gråtende, noe som avlaster stress fra jobben og alle forventningene som stilles til han. Det er under av av disse støttegruppene Marla Singer blir introdusert. Hun gjør en opptreden på en støttegruppe for kun menn, så hun er tydelig hva Jack kaller en “faker”. Jack er også en “faker”, men han finner raskt ut at han ikke kan dra nytte av støttegruppen når Marla er der. Til slutt konfronterer han henne, og de arbeider ut en midlertidig løsning som tilslutt viser seg å ikke fungere.

Etter mye fram og tilbake, møter Jack Tyler Durden, en mann som hater alt det normale. Han hater IKEA-innredde leiligheter og kjedelige kontorjobber, hater alt ved Jacks liv. Etter en eksplosjon i Jacks leilighet flytter Jack inn hos Tyler og de starter Fight Club, en gruppe menn (flertallet har vokst opp uten fedre) som bruker forskjellige kvelder i uka på å sloss. Gruppen utvikler seg og ender tilslutt opp med stempel som en terrororganisasjon som vil ødelegge alt det normale. Når Jack mot slutten av filmen nøster opp de siste ukene av sitt liv, finner han ut at Tyler er han selv. Den Tyler Jack har snakket med de siste ukene eksisterer ikke, han er bare en del av hans egen underbevissthet.

Gjennom hele filmen følger vi Jack. Vi ser alt fra hans perspektiv, og han har synsvinkelen. Det som på mange måter er interessant er at fra denne settingen er at selv om Jack og Tyler i bunn og grunn er samme person, følger vi Jack og ikke Tyler.

Mannen som elsket Yngve

Mannen som elsket Yngve er skrevet av Tore Renberg. Bokens handling er lagt til overgangen fra 1980 til 1990 tallet, og det var akkurat på den tiden forfatteren selv var tenåring. I 1995 debuterte han med boka Sovende Floke, og ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for den.

Jarle Klepp er en gutt på 17 år. Han er en liten mann fra Stavanger, har kviser rundt munnen og er 173 cm lang. Han bor sammen med moren sin, som har skilt seg fra faren. Faren har rusproblemer, og vil ikke ha han på besøk så ofte. Jarle er midt i sine ungdomsår og er litt forvirret og usikker, selv om han utgir seg for å ikke være det. Sammen med kjæresten Katrine og bestekompisen Helge utgjør de den kulsete gjengen på skolen. De spiller i Mathias Rust Band og er opptatt av miljø, politikk, musikk, litteratur, filmer og øl. Men så dukker Yngve opp og Jarle forandres.

Yngve er et år eldre enn de andre. Han er den rake motsetningen av Helge, Jarle og Katrine. Han spiller tennis og hører på helt annen musikk. Jarle faller for Yngve, tiltross for at han har vært samme med Katrine i fem månder. Han blir kjempe forelsket, og Yngve er i tankene hans hele tiden. Jarle forandrer seg etter at han så Yngve for først gang. Han skifter stil, klipper håret, blir mer opptatt av hvordan han ser ut, og for nesten alt han gjør tenker han: det sikkert er sånn Yngve gjør det.  «…jeg forsøkte å etterligne det jeg mente var Yngve. Han er ikke sånn, tenkte jeg.»

Jarle sliter med en indre konflikt, han har det bra sammen med Katrine og han kan ikke bare gå bort og kysse en av samme kjønn uten videre. Slik gjør man bare ikke. Jarle blir satt i et dilemma når han må velge mellom bandet, Yngve og moren. Han skal egentlig øve med bandet, men har mer lyst til å spille tennis med Yngve, mens moren hans vil ha han hjemme. På dette punktet må han velge hvem han setter høyest. Det ender med at han drar og spiller tennis med Yngve, og må dermed lyve til de andre. Han vil jo ikke bli sett på som homofil heller.

Jarles prosjekt er å komme nærmere Yngve, uten at noen merker det. Etter å ha innrømmet for Yngve i en temmelig beruset tilstand at han er forelsket i han, sier Yngve at det er gjensidig. Jarle driter han likevell ut og ser han ikke igjen før 13 år senere. Det er først da han får høre hvor det ble av Yngve. Yngve ble syk, psykisk syk. Han var schizofren. Han var veldig syk fra han var 14-16 år, men så ble han bedre. Familien måtte flytte da faren fikk seg ny jobb. Kvelden på festen, fikk Yngve tilbakefall, et stort tilbakefall. Trærne snakket til han, på egyptisk. Det holder han ikke ut, så han sagde dem ned. Han ble innlagt på psykiatrisk avdeling.  Da Jarle fikk vite dette besøkte han Yngve. Yngve levde enda i 1990. Han trodde fortsatt at de var 17 år, og skulle spille tennis på onsdag. Der på sykehuset, 13 år senere, gjorde Jarle det han hadde drømt om lenge. Han kysset Yngve.

Gjennom hele boken følger vi Jarle. Det er han som har synsvinkelen, det er han vi blir kjent med. Forfatteren skriver boken slik at Jarle snakker / tenker / skriver dette mange år etter at det skjedde. Derfor er det en del sprang fram og tilbake i tid. Han skriver i imperfektum i hele boken, men noen ganger går han enda lenger, slik at vi får se hva som skjedde før novellen startet.

Freuds id, ego og superego

Jack Moore er et meget interessant tilfelle av moral i Freuds verden. Jack er først fornøyd med fellesskapet, med samfunnet, med å ha en normal jobb og leilighet. Hans superego gjør helt klart en god jobb. Imidlertid kan det være at det fungerer alt for godt. siden id tilsynelatende skaper Tyler Durden i et forsøk på å overvinne superego som undertrykker han. Mens id lykkes i å oppnå sin hensikt, jobber ego framdeles som en megler mellom Tyler, id, og Jack, superego. Ettersom Tyler og Jack er eksakte motsetninger, er denne meklingen vanskelig å se før mot slutten, når Tyler og Jack blir kjent med hverandre. Da krever egoet en ansvarlig for å bringe en følelse av fred mellom de to.

Det er også et spørsmål om kjønnsidentitet og forvirring. Selv om Jack ikke kan bli sett på som feminin, er det en klar forskjell mellom Jack og Tyler i forhold til maskulinitet. For eksempel samler Jack møbler som en hobby. Dette er langt fra maskulint, og langt fra Tyler. Det virker som om forvirringen om kjønnsidentitet legger balansen mellom id og superego på plass. Til slutt hjelper denne forvirringen å oppnå ting Jack ellers ikke kunne, men Tyler kan. Den får for eksempel Jack inn i sin første slosskamp, men med seg selv. Han trosser sin sjef i en handling av opprør mot den allmenn respekterte harmonien på kontoret. Han finner også en kvinne han forholder seg til av og til, avhengig av han mentale tilstand. Denne mangelen på maskulinitet kan etter Freuds teori begrunnes av Jacks mangel på en farsfigur i tidlig barndom, men uansett, ender det opp med å forårsake katastrofale konsekvenser i hans personlighet.

Den venstreradikale Jarle Klepps forhold til id, ego og superego er meget komplisert. Han gjør opprør mot det normale livet på 90-tallet og verden rundt seg. Hva som regnes som id og superego endres gjennom boken. I begynnelsen kjemper han mot samfunnet, han lever for id.  Hva Jarle og vennene mener er det eneste som betyr noe. Når Yngve blir presengtert, endres hans syn. Vennene er ikke lenger det viktigste, Yngve er. Jobben med å opprettholde forholdet til vennene blir for han en plikt, mens hans innerste ønske er å bare være med Yngve. Ballansen mellom id og superego forskyves og skaper forvirringer innad i Jarle. Han blir usikker og vet ikke hva han skal gjøre. Ego prøver forgjeves å mekle mellom id og superego, han prøver å holde de to delene av livet adskilt, noe han raskt forstår ikke fungerer.

Spørsmålet om kjønnsidentitet og forvirring er også her en viktig faktor. Jarle er en person som dyrker det natulige, han klipper seg ikke, vasker sjeldent håret og bruker ikke dekkstift på huden. Yngve representerer det helt motsatte, han er mer feminin og framstår som en nøyaktig og ryddig person. Ettersom Jarles fasinasjon over Yngve vokser prøver han å bli mer lik han. Han konfronteres med spørsmål rundt sin sekuelle legning, hvem han egetlig er og hvem han vil være.  Denne usikkerheten kan etter Freuds teori begrunnes med en manglende tilstedeværelse fra hans far, men han klarer mot slutten å nøste opp i hvem han er.

I likehet med Jack er Jarle fornøyd med livet sitt som en venstreradikal outsider. Hvordan id, ego og superego sammarbeider i Jarles tilfelle iforhold til Jack er utrolig interresant. Mens Jack utvikler Tyler, er Jarle mer lik Tyler, og utvikler en ekstrem fasinasjon over et meget annerledes menneske, Yngve som likner mer på Jack. Selv om mye er likt, er alt snudd på hodet. Når Jacks superego først arbeider på høygir, er det Jarles id som har samme posisjon. Jack beveger seg mer og mer over til id, mens Jarles id endres helt. Jarle strever med å opprettholde sin tidligere posisjon i sammfunnet, mens Jack ønsker seg vekk fra den.

Behovspyramiden

Behovspyramiden er interessant nok et paradoks i Fight Club. Tyler hevder at menn som ønsker å oppnå frihet fra en kontrollerende eller fraværende far, bare kan bli selvrealisert når de har barn og er blitt fedre selv. I hovedsak er den eneste måten for selvrealisering i denne settingen å bli nettopp det du prøver å unngå. Jack eliminerer Tyler gjennom å skyte seg selv i kinnet og oppnår selvrealisering.

Ser vi på faktument at Jack vokste opp uten en fars-figur kan denne manglende autoriteten under hans oppvekst enten direkte gitt Jack hans problemer, eller i det minste bidratt til dem. Som andre karakterer i filmen, spesielt i gruppen Fight Club, føler de fleste en slags sammhørighet ettersom ingen av dem har opplevet en farsfigur. Dette har ledet en generasjon av unge menn til å utvikle og forme essensen av maskulinitet gjennom mye strengere måter, uten veiledning av en far.

Schizofreni er den mest utbrette psykiske sykdommen. Fattigdom kan være en årsak til schizofreni. En annen er at lidelsen er mye mer utbredt blant familier med enslige mødre enn for par eller familier med enslig far. Dette gjør det meget mulig at Jack led av schizofreni på grunn av fattigdom, selv om det er meget mulig at andre faktorer kan ha vært en direkte årsak. Arv er en annen stor årsak til lidelsen, og Jack’s far ble aldri nevt i denne sammenhengen. Det virker som den eksakte årsaken til Jacks schizofreni ikke kan bestemmes på grunn av mangel på bevis.

Det også viktig å forholde seg til psykose og søvnmangel sammen. Jack lider av søvnløshet, som kan føre til psykose og schizofreni. Når Jack ikke får medisinene han trenger, finner han i stedet hjelp i en annen form. På grunn av dette opplever han schizofreni mindre enn han gjore før, selv om han kanskje ikke var klar over lidelsen. Det virker som vi følger en massiv kjedereaksjon, som til slutt fører til schizofreni, og en intern konflikt.

Jarle Klepp følger på mange måter behovspyramiden på en oversiktlig måte. Midt i boken forandrer Jarles ønske seg, hans øverste mål i pyramiden og hans selvrealisering. Jarle er fult klar over at hans fasinasjon for Yngve kan ødelegge hans forhold til vennene, men fasinasjonen er for sterk. Jarle oppnår selvrealisering når han kysser Yngve. «Så gjorde jeg det. Jeg lente meg mot han. Jeg kysset Yngve.»

Selv om Jarle følger behovspyramiden relativt oversiktlig, har også han vokst opp uten en far. Også han har utviklet et skeivt forhold til maskulinitet, og dette fører til en indre konflikt, som aldri når like langt som hos Jack. Om farens rolle i Jarles liv er en grunnleggende faktor i spørsmålet om hvorfor han utvikler en fasinasjon for Yngve, er det umulig å svare på. Det som kan være et arrgument for nettopp dette er at Jarle har sett hvordan faren oppfører seg ovenfor sin mor og han, og han har sett hvordan Yngve oppfører seg ovenfor han.

I spørsmålet om schizofreni kommer kontrastene og likhetene mellom karakterene i disse to verkende enda bedre fram. Når det er Jack som har lidelsen i Fight Club, er det Yngve som har den i Mannen som elsket Yngve.

Både filmen og boken fokuserer på eksistensialisme, som er filosofien om at en person må skape mening i et ellers kaotisk og tomt univers, og denne personen er ofte gjenstand for lidelse. Gjennom hele filmen Fight Club, er det scener som er entydige bevis på nettopp dette. For eksempel, hevder Tyler,  «Only after disaster can we be resurrected». Et annet stykke bevis på eksistensialisme kommer når Tyler sier, «It’s only after we’ve lost everything that we are free to do anything.» På et tidspunkt påfører Tyler en kjemisk forbrenning på Jack, for at han skal innse at han aldri vil komme noen vei i livet før han har hatt det vondt og vært på bunnen. Eksistensialismen definerer behovet for en å ta beslutninger for å bedre ens liv og bli den personen en er fast bestemt på å være. Det blir fokusert på denne filosofien gjennom hele filmen, men også i Mannen som elsket Yngve kan man finne eksempler på dette. Gjennom hele boken prøver Jarle å finne svar på hvorfor ting er som de er. Han finner aldri svar før hele hans verden er snudd på hodet. ««Du har jo ligget her og grått i to timer nå, hylt og skreket som en unge har du» «Hvorfor det,» spurte jeg «Fordi du har støtt fra deg alle du liker» sa han » Etter dette har Jarle en mulghet til å starte på nytt.

Hjelper Freud og Maslow oss å forstå noe?

Både Fight Club og Mannen som elsket Yngve er utrolig nøyaktige i forhold til troverdighet. Dette kommer på ingen måte som en overraskelse, ettersom forfatterne både er svært kvalifiserte og svært kunnskapsrike. I begge verkene kan alt som forklares med medisinske termer også kan forklares gjennom flere filosofiske teorier eller ideer. Både i Fight Club og i Mannen som elsket Yngve blir interessante psykologiske begreper som selvrealisering og kjønnsidentitet presengtert, og med utrolig presisjon. Ved å tolke filmen og boken gjennom nettopp disse teoriene forstå vi sammenhengen mellom handlingene og tankene deres. Totalt sett er filmen og boken utrolig nøyaktig, og er definitivt verdt en plass i enhver samleobjekthylle.

Gresk mytologi

Jeg har nå jobbet med en fordypning i to uker. GRESK MYTOLOGI – en reise i en fantastisk verden. Jeg er virkelig ikke fornøyd med resultatet, for som jeg burde forstått, leste jeg en god del av historiene mytologien er bygd på. Og tenkte ikke over hvor liten tid jeg egentlig hadde. Så idag og igår har jeg skrevet 7 sider om gresk mytologi og hva som gjore en heltinne til en heltinne. Utrolig interresant, og jeg har ikke fått skrevet så mye som jeg skulle ha ønsket, og heller ikke så bra. Alt er litt kastet sammen i siste liten, fordi jeg heller leste tekstene i detalj, enn å sørge for å få en bred oppgave. Off, jeg må skjerpe meg. Og ikke bruke så lang til på research som på selve skrivingen. Det er jo tross alt den alt kommer ned til. Merker jeg kunne gjort det så mye bedre!

Begrepet mytologi

Mytologi, fra gresk mythología, i betydningen «en historiefortelling, en legendarisk lærdom, å fortelle en historie», refererer til en mengde folkeminner, myter, sagn og legender  som en bestemt kultur mener er sanne, og som ofte har overnatulige trekk som tolker naturlige hendelser for å forklare universet og menneskeheten. (http://no.wikipedia.org/wiki/Mytologi)

Mange myter, som eksempelvis rituelle myter, har religiøse sider. Religion uten myter finnes ikke. Mytologi er likevel ikke synonymt med religion, men forholdet mellom religion og mytologi avhenger av hvilken definisjon av myte som benyttes. Definert av folkeminneforskningen er alle myter religiøse eller «hellige» fortellinger, eksempelvis skapelsesmyter. Religiøse fortellinger som ikke forklarer hvordan ting har fått sin nåværende form, eksempelvis hagiografier av berømte helgener, er ikke myter. De fleste definisjoner av myter begrenses til fortellinger. Derfor er de ikkefortellende elementer av religion, som ritualer og teologi, ikke myter eller mytologi.

GRESK MYTOLOGI

Gresk mytologi inneholder en hel rekke mytologiske fortellinger fra antikkens Hellas. Mytologien handler om de antikke grekernes guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis.

Begynnelsen

Opprinnelsesmyter eller skapelsesmyter representerer et forsøk på å gjøre universet forståelig i menneskelige begrep og forklare universets opprinnelse. Det mest brukte historien  om tingenes begynnelse ble nedskrevet i Hesiods Theogoni og starter med Kaos, (In the beginning there were Chaos, and nothing but Chaos) et uenderlig ingenting. Ut av tomheten dukket Gaia (jorden) opp og andre guddommer som: Eros (kjærlighet), Tartaros (underverdenens straffeby), Nyx (natten) og Erebos (underverdenen).

Gaia fødte uten assistanse Uranos (himmelen), og sammen fikk de først de 12 titianerne. Disse var Oceanos, Coeus, Hyperion, Lapetos, Theia, Rhea, Themis, Mnemsyne, Phoebe, Tethys og Kronos. Så fikk Gaia og Uranos, Kyklopene (enøyede kjemper som i Homers Odysseen) og Hekatoncheirene (de hundrearmede, tre uhyrer av ufattelig styrke og grusomhet, overgår selv titianerne). Uranos hatet Hekatoncheirene og fanget dem i Gaias indre, i Tartaros. Gaia ble skuffet og fikk sin yngste sønn Kronos til å kastrerte sin far.  Han ble gudenes konge og hersket sammen med sin søster og kone Rhea, som på mange måter fungerte som en rådgiver ved hans hoff.  Kronos befridde aldri Hekatoncheirene og fanget også Kyklopene i Tartaros.

Etter en profeti skulle en av Kronos etterkommere bekjempe ham og ta over som konge. For å unngå samme skjebne som sin far, spiste Kronos opp alle barna han og Rhea fikk. Rhea ga fra seg Hestia, Demeter, Hera, Hades og Poseidon. Når det var tid for det sjette barnet, Zevs, ga Rhea sin mann en stein pakket inn i et tørkle istedet for Zevs. Da Zevs hadde vokst opp befridde han fangene i Tartaros og erklerte krig mot Kronos. Sammen med De hundrearmede og Kyklopene drepte han sin far og befridde sine søsken. Kronos og resten av titianerne ble delt opp i biter og kastet ned i den dypeste grotten i Tartaros.

De 12 gudene og gudinnene av Olympus.

Hele den greske mytologien spinner rundt de 6 gudene og 6 gudinnene på Olympus. Familierelasjonene dem imellom kan variere fra historie til historie, men en ting er sikkert: det var ikke bare fryd og gammen på Olympus. Gudene på Olympus hadde sine krangler, og komplikasjoner som alle andre familier.

Zevs ble den øverste hersker over olympus etter å ha beseiret sin far, Kronos, samt vunnet en loddtrekning mot brødrene Poseidon og Hades. Han ble herre over himmelen og regnet. Poseidon ble herre over havet. Han ble tilbedt av sjøfolk. Hades kom dårligst ut av trekningen og ble herre over underverdenen, og hersket over de døde. Han satt i underverdenen og var derfor i utgangspunktet ikke en av de 12 gudene på Olympus. Hestia var søster av de tre mektigste gudene Zevs, Poseidon og Hades. Hun var jomfrugudinne, som vil si at hun ikke var gift og heller ikke hadde et forhold til noen av de andre mannlige gudene. Hun var gudinnen av gruen, symbolet på huset og familiens samlingssted. Hera, var Zevs kone og søster. Hun var beskytter av ekteskapet og tok spesielt vare på gifte kvinner. Heras ekteskap ble grunnlagt på en noe uvanlig måte og fortsatte i samme bane. Zeus prøvde å vinne hennes hjerte, uten hell. Han brukte sine krefter til å lure Hera, brukte muligheten han fikk, og voldtok henne. Hun giftet seg så med ham for å dekke over skammen.

Ares var sønn av Zeus og Hera. Begge foreldrene mislikte ham. Han var guden av krig og han ble regnet som en morderisk og blodig mann, men også som en feiging.  Athene var datter av Zeus. Hun var sterk og modig i kamp, men kjempet bare for å beskytte staten og hjemmet mot inntrengere. Hun var gudinne for byer, håndverk og landbruk. Hun skal ha vært kunnskap, fornuft og renhet bosatt i en menneskekropp.

Apollo var sønn av Zevs og Leto. Han er gud for musikk, lys og sannhet, og han kunne ikke fortelle en løgn. En av Apollos viktisgst oppgaver var å dra solen over himmelen ved hjelp av sin vogn dratt av fire hester. Han var kjent som orakelet i Delfi, som var hans stedfortreder blant menneskene. Apollos tvillingsøster Artemis, hun var gudinnen for jakt og jegerne og hun beskytter de unge. Hun var også jomfrugudinne, og gudinne for livet i sølibat. Hun hersker også over fødselen, som går tilbake til at hun ikke forårsaket Leto noen smerter da hun ble født.

Hermes var sønn av Zevs og Maia, og Zevs budbringer fordi han var raskere enn alle de andre gudene. Han var også guden for tyver og handel, samt at han var guide for de døde på vei til underverdenen.

Afrodite var gudinnen for kjærlighet, begjær og skjønnhet. Det er to versoner av hennes fødsel. En sier at hun var datter av Zevs og Dione. Den andre går tilbake til da Kronos kastrerte Uranus og kastet hans kjønnsorganer i havet. Afrodite sto deretter opp fra sjøens skum på en gigantisk kamskjell og gikk i land på Kypros. Hun var gift med Hefaistos, Zeus og Heras sønn. Han var guden for ild og smie. Han var gudenes smed, og brukte en vulkan som smie. Han var skytshelgen og gud for både smeder og vevere.

Dionysos, sønn av Zevs og den dødelige prinsessen Semele, er den eneste Guden på Olympus som ble født av en dødelig kvinne. Han var Gud over vin, feiringer og ecstasy og beskytter av kunstformen teater.

Jeg har laget et familietre, som finnes på siden:

http://www.familyecho.com/?p=START&c=kuf0vnxwo0&f=760045631497516925

I enkelte perioder hadde grekerne flere guder enn disse tolv, men de fant fort ut att dette ikke gikk. Det ble for mange å holde styr på. Derfor kuttet de ned antallet og fordelte de ekstra arbeidsoppgavene mellom de resterende 12. De som i utgangspunktet var de sterkeste, de med mest makt, og som hadde nærmest slektskap til Kaos og titianerne.

HELTINNER

Hva gjør kvinnene til heltinner?

Heltene og heltinnene blir ofte forbundet med sin egen tidsalder, den fjerde tidsalder, den heroiske tidsalder. De greske heltene hadde en svært høy status i det greske folk. Det var en tid da flere av dem ble dyrket som guder, men det var kun Herkules som til slutt oppnådde å bli opphøyet til en udødelig Gud. Mange kjenner til historien om hvordan han overlevde turen til underverdenen. Antikkens grekere mente at Herkules var stamfar til kelterne, og fra 700-tallet f.Kr påberopte også spartanerne seg Herkules som stamfar. De styrende i Sparta omtalte heretter seg selv som heraklider.

Som nevnt var Herkules den eneste som oppnåde opphøyelse til Gud, men mange var nære. Deriblant kvinnen Atalanta, som ofte blir plassert høyt på lister over helter i gresk mytologi. Atalanta var den første jegeren som gjennomboret skinnet til Calydonian Boar (et mytologisk vesen i form av et villsvin sendt til jorden av Artemis som en hevn over kongen i Aetolia som mislyktes i å hedre henne) under en jakt hvor hun var den eneste kvinnelige jegeren.

Atalanta hevdet seg på mannsdominerte områder,  men brukte kvinnelige egenskaper logik istedet for muskelkraft og med det oppnådde hun noe mennene ikke klarte.

Det å være dyktig med våpenet som Atalanta, er ikke det eneste kravet til å være en modig heltinne. De er kvinner som viser stort mot, gjennom evne til å overleve stor motgang, gjøre store offer eller stå ansikt til ansikt med død som alle de mannlige heltene.

Penelobe, kona til Odyssevs, blir avbildet i Homer’s Odyssey som en trofast hustru. Da Odyssevs var borte, ble hun omringet av frierne som prøvde å overtale henne til å tro at Odyssevs aldri ville komme tilbake. Hun gikk med på å velge en annen mann når hun ble ferdig med vevingen av sin svigerfars likkledet, men dette ble aldri gjort, for hun ødela om natten det hun vevde om dagen. Så kom dagen hvor hennes straegi ble oppdaget, og frierne ble rasende. Hun lovet å gifte seg med den mannen som kunne bøye Odyssevs flotte bue. Ingen av frierne kunne gjøre dette, men Odyssevs hadde kommet tilbake forkledd som en tigger. Bøyde buen og deretter åpenbarte seg for Penelope.

Penelobe var trofast i ekteskap, følte en uovervinnelig kjærlighet og brukte kvinnelist og dette gjorde henne til en heltinne.

Også Iphigenia ble av mange sett på som en heltinne. Hun var datter av Klytaimnestra og Agamemnon. Agamemnon provoserte gudinnen Artemis. For å gjøre det godt igjen ovenfor gudinnen, godtok Agamemnon å ofre sin datter Ifigeneia i byen Aulis. Der lå flåten som ventet på å ta mannskapet over til Troja og den store krigen i gresk mytologi. For å lure Ifigeneia til å komme, sendte Agamemnon ord til Klytaimnestra om at Iphigenia skulle gifte seg med Akilles. Dette førte til at Klytaimnestra villig brakte datteren til bryllupet / offeret. Iphigenia blir fremstilt som modig nok til å imponere Akilles, og innså selv at offeret av seg selv var det grekerne trengte for å få Artemiss støtte under Troja-krigen. I noen versjoner av historien, redder Artemis Ifigeneia i siste liten.

Iphigenias var selv offrende, strategisk og følte en ubskrivelig kjærlighet ovenfor familien og sitt folk, noe som gjorde henne til en heltinne.

De mannlige heltene utmerker seg ofte innen krig og brutalitet. De har ofte godt instinkt og ubegripelig styrke, i likhet med gudenen. Herkules og Odysseus er alle eksempler på store slosskjemper. Herkules var halvgud og meget vellykked i sine jobb som et binneledd mellom Guder og mennesker. For vi kan ikke se bort fra heltene og heltinnenes egentlige jobb. De skulle skape en slags nærhet og et bånd mellom mennesker og Guder. De var både menneske og gud, om de fysisk var en halvgud eller ikke. Selv de som hadde både dødelig mor og far ble regnet som noe overmenneskelig.

Menn har gjennom hele menneskes historie ment at kvinnen er det svake kjønn, og at mannen er den naturlige leder. Sånn er det også i den gresk mytologien. Blant gudene kan man se at gudinnene ofte ble tildelet mykere felter å herske over, som kunnskap og kjærlighet, mens gudene hersker over store og mer brutale områder som havet, dødsriket, krig og himmelen. I teorien kan man si det så enkelt som at kvinnen er tanken og mannen er handling.

Selv om heltinnene på mange måter stilte seg opp mot mannen, betydde ikke dette at kvinnene i oldtidenes Hellas gjorde det samme. Heltinnene ble sett på med avsky før de oppnådde status som heltinne. Dermed ble ikke kvinnene som gjorde liknende handlinger i Hellas på den tiden sett på som noe spesielt, de var heller skitne og syndige. Dette er noe vi ser igjen gjennom menneskets historie. Kvinner som har gjort opprør mot mannens hierarki, har alltid blitt holdt tilbake. Senere, ofte etter sin død, har de blitt  heltinner. Dette kan man også se i andre aspekter av menneskets historie, alt som skiller seg ut fra normalen i nåtiden, blir sett på som feil og farlig. I senere tid derimot blir de hedrett som et skritt videre mot en mer rettferdig og aksepterende verden.

Som konklusjon ser man at hetinnene var kvinner som hjalp verden med å komme seg videre, enten det var med å vinne en krig, stå imot majoriteten, være lojal, eller dø for familien og folket. Egenskapene vi finner hos disse heltinne i den greske mytologien er egenskaper vi framdeles setter høyt idag.

Det blir utorlig lenge til jeg leter etter feministisk budskap i tekster far oldtidens Hellas igjen.. Og enda lengre til jeg lager et familietre over gresk guder helt fra scratch. NEVER AGAIN!

Strømregningen

Nå kommer Bellona med forslag om å senke den kommunale strømregningen ved å halvere antall gatelykter eller ha på lys i enkelte deler av byen, men ikke alle. Når vi i vinter  har slått gamle rekorder (fra nesten 100år siden) på gradestokken og vi daglig hører mennesker beskymre seg for strømregningen, er det natulig å se på hva vi kan gjøre for å hjelpe. Jeg er positiv til Bellonas forslag, så lenge det ikke blir trafikkfarlig. For vi må rive trollveggen:

Men hvorfor stoppe der? Det er flere steder man kunne kutte. For eksempel burde ikke store reklameskjermer, som dem man finner ved TrondheimTorg eller OsloCity, stå å bruke strøm hele døgnet. Hvorfor ikke skru dem av etter kl. 21.00? Da er det jo ingen i byen som intereserer seg for slik, butikkene har stengt for en time siden. Og hvorfor ikke skru de av på dagtid på sommeren? Da skinner solen så sterkt på de at ingen klarer å lese hva som står.

Og hvorfor ikke øke prisen på strøm for butikker så de ikke lar lyset i butikken stå på på natten, hva er det godt for? Det gjeller egentlig ikke bare butikker, men bedrifter. Jeg hater å ta siste buss hjem å se at lyene står på i vært eneste rom i de store kontorbyggningene i byen! Alle er ikke på jobb 00.30. Er det så vanskelig å skru av lyset på kontoret når du drar hjem? Virkelig? Hvis vi øker strømprisen deres, skjønner de kanskje at det lønner seg å skru av lyset?

En annen ting er all strømmen som brukes på å varme opp gågatene. De kunne heller invistert litt mer i bedre strøing, det hjelper mer. For sånn som det er nå, er det heller farlig at de varmer opp gaten enkelte steder. Overgangen fra vanlig vei til is er ikke så enkel, og heller ikke fra is til bar vei. Og sånn som det virker nå har ikke komunen rå til å strø ordentlig, så det er blank is over hele byen. Men så har du de små områdene i Nordre og ved TrondheimTorg som ikke har is, og der blir du vitne til barn som springer rundt og plutserlig kommer på et stykke is, og vips så faller de. Pangsjonister som faller på vei opp på det 10cm høye islaget osv. Er det ikke bedre om det var godt strød over alt? Eller i det minste de dagene det er 17 blå ute, så kan de heller skru på varmen når det faktisk skaper bar bakke og ikke slaps?

Merker jeg blir irritert. GOGO BELLONA, velkommen etter!

Å

Oppslag i en OBOS-blokk

Jeg knekker nakken i hvert trappetrinn
Jeg blir forgiftet på hvert kjøkken
Jeg henger på loftet

Jeg henger på knaggen ute i entreen
Jeg drukner på badet, men når jeg trekker i snoren
hører jeg en hul hoste: Du kan ikke komme ut

Men jeg spør: Hvorfor
strømmer to fine striper blod
ut av kontakten?

Dette diktet med tittelen “Oppslag i en OBOS-blokk” ble skrevet av Georg Johannesen i 1965.  På denne tiden representerte  en OBOS-blokk, fattigdom og elendighet. Det var blokker hvor mennesker med lavere inntekt eller som av en eller annen grunn ble plassert der av staten bodde. Staten kjøper den  idag opp masive mengder leiligheter som de fordeler på en gruppe mennesker som trenger hjelp  av forskjellige grunner. Noen er rusmisbrukere som vil ut, noen er gamle innsatte og noen har psykiske problemer. Slik har det altid vært. Disse menneskene ble på 60-tallet plasert i disse OBOS-blokkene. Det var arbeiderklassen og de fattige som bodde der, det var den sannheten høyresiden ikke ville se.

For meg handler dikte  om den situasjonen de er i. Det handler om at de blir stuet bort på loftet, ikke kommer helt inn i det gode selskap, men blir igjen i entreen. De knekker nakken i hvert trappetrinn som skal hjelpe Norge opp og fram, som skal hjelpe nettopp de som har minst. De som ingen vil ha, som blir forgiftet på hvert kjøkken. De som alle vil skylle ut med vaskevannet på do. Og som aldri kommer seg vekk. For meg er det disse menneskene dikte handler om. De ingen vil ha og som har mistet kontakten med omverdenen.

Jeg blir glad av å lese dette diktet. Hvorfor glad? Fordi det viser at noen (i dette tilfelle Georg Johannesen) tar tak i problemet også på en kunsnerisk måte. For som sosialist, som en som kjemper for nettopp disse menneskene, for at de skal få en mulighet til å komme seg ut og vekk, mister jeg håpet noen ganger. Spesielt når jeg går på skolen og møter en haug med ungdommer på min egen alder som mener det ikke skal være like muligheter. At det skal være forskjeld på mennesker utifra hvor de kommer fra og hvem som er deres foreldre. Innimellom føles det usexy og være sosialist, men det skal ikke mer til en å lese ett dikt som dette før jeg igjen er en yberstolt sosialist, hvor jeg igjen blir klar over hvor sexy det egentlig er å være sosialist.

Jeg merker kampgleden bygge seg opp, og jeg er klar til å så opp å si hva jeg mener nok en gang. Og jeg avslutter derfor med et kort og enkelt budskap: problemet med kapitalismen er ikke at det tjenes penger, men hvordan pengene blir fordelt. Del godene!

Å

Velkommen til Norge!

Du trodde kanskje du skulle få en varm velkomst?

Denne artikkelen ble publisert på morgenbladet sine nettsider idag. Er det virkelig sånn vi vil ha det? Er det virkelig sånn det skal være? Jeg merker irritasjonen,oppgittheten og ikke minst medlidenheten bygge seg opp i meg. Håper vi en dag kan få dette bedre, at vi en dag kan få slutt på dette.

Min kvinne heter Jessica. Hun har bodd i Norge i to år. Like lenge har vi hatt ublide møter med norske myndigheter. For Jessica er fra Mexico, og det er tydeligvis bare passe greit at hun vil være i landet vårt.

Vi har stått utenfor politiets utlendingsseksjons lokaler i Oslo klokken syv om morgenen, i vinterens iskulde og i sommerens regnfall. Vi har sett at mange rakk å komme før oss, og at køen bak oss fylles opp, opp, opp. Vi har opplevd flere hundre mennesker i en babelsk forvirring løpe mot døren idet politiet åpner huset klokken 0815.

Så: Trekke kølapp. Innse at den skal stå latterlig tidlig opp som ikke skal vente en hel arbeidsdag i kø på å få lov til å levere noen dokumenter til den norske stat, bli irettesatt, avvist og regelrett truet. Om man er utlending. Eller gift med en av den sorten. Og bare langsomt går det opp for en at det er et system i det hele – at det rigide systemet, de sure ansiktene, de lange køene kanskje har en funksjon.

– Dere har gjort ALT feil, papirene er mangelfulle og vi kommer ikke til å rekke å behandle dette siden dere kommer hit så sent. Du bør reise hjem til Mexico og søke opphold derfra.

Første gang Jessica og jeg fikk den beskjeden, ble vi fortvilte. Til Mexico? Vi har jo levert alle papirer, og dét vel innenfor fristen. Mangler det et apostillestempel på skrivet som bekrefter «ineksistens av ekteskap», altså?

– Men vi har ringt UDIs servicetelefon fem ganger, og aldri fått beskjed om at vi trenger et slikt stempel.

– Dere trenger det. Ingen vits å krangle.

– Ja vel, da får vi vel fikse det. Hvor kan vi gjøre det?

– Vet ikke. I Mexico. Reis dit og begynn på nytt.

– Men vi har jo oversatt alle papirer hos en autorisert oversetter?

Og vi viser frem: Fødselsattester, bekreftelse på statsborgerskap, på at man er ugift før man ble gift. Utfylt søknadsskjema, kvittering på betaling av retten til å søke opphold.

– Ja, men det mangler et stempel. Reis hjem.

Dette gjelder ikke bare oss. Det er oppgitte blikk bak søvnige øyenlokk utenfor utlendingsenheten i alle større norske byer. I sommer anmeldte Øyvind Thomassen, professor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU, politiet etter å ha observert det glade kaos ved utlendingsenheten i Trondheim. Behandlingen av utlendinger kan koste NTNU dyktige gjesteprofessorer og studenter, mener han. Thomassen skrev også et brev til justisminister Knut Storberget om saken.

Tidligere i høst skrev norskkanadieren Bruno Fortin i en kronikk i Dagbladet at man må «komme lenge før kontoret åpner dersom man skal ha et håp om å komme frem til stedets hellige gral, kølappautomaten, for å få snakke med en tjenestemann den samme dagen».

Fortin sendte en e-post, forteller han, for å forklare at han, av jobbmessige årsaker, var i Canada da han burde ha innfunnet seg foran en saksbehandler for å søke forlenget opphold. «Jeg har forsøkt å komme i kontakt med Utlendingsseksjonen via e-poster helt siden juli måned for å forklare situasjonen vår og spørre om det kunne vært mulig å ordne med fornyelse av tillatelsen, i god tid innenfor fristen, på den norske ambassaden i Canada. Svaret kom som automatisk generert e-post: Deres henvendelse vil bli behandlet om to uker. Men etter to uker kom det ikke noe svar. Så sendte jeg to purringer på henvendelsen min, fortsatt ikke noe svar. ’Å, men du skulle sendt oss et brev!’ sier damen. ’Vi får så mange e-poster at vi ikke har tid til å svare på alle.’»

Jeg har også sendt e-post. Etter å ha ringt UDIs servicetelefon og hver gang fått ulike versjoner av hvilke dokumenter man trenger, skjønte jeg at jeg måtte gardere meg med skriftlige «bevis». Så jeg har skrevet, minst tre ganger, og bedt om konkrete svar på hvilke papirer vi trenger, hvilke stempel og hvilke frister som gjelder.

Jeg får ikke svar. Aldri. Før vi igjen står på kontoret, etter å ha ventet en hel arbeidsdag. Og får beskjed om at vi har gjort alt feil, og så standardsvaret: at Jessica bør reise hjem igjen å søke på nytt fra Mexico.

Men man lærer. For to år siden, i det første møtet med UDIs armé av firkantede byråkrater, da det sto på som verst, kunne ikke min kone norsk. Så jeg var med, eller: Hver gang hun fikk beskjed, etter timer i kø, om at alle papirene var feil, tok hun opp telefonen sin, og slo nummeret mitt. «Snakk med ham,» sa hun til kvinnen i skranken foran seg.

Og så leste jeg dem leksa, helt til de ikke hadde flere innvendinger å komme med. Jeg hadde lært regelverket – bedre enn de som av staten er satt til å jobbe med dette. Og jeg innrømmer det: Jeg brølte. Fra kontorpulten, fra bar eller på tog med dårlig linje. Alltid beredt. Og vi fikk da levert søknadene, eller fikk stempelet til slutt, uten å måtte sette oss på flyet til Mexico. Men aldri uten dramatikk, ikke uten at jeg slo på opptaksutstyr hver gang vi forholdt oss til en saksbehandler. Navn fikk vi ikke, UDI og politiets utlendingsseksjoner er en navnløs hær av unge, steinharde ansikter, men jeg beskrev klokkeslett, vedkommendes utseende og nummeret på skranken, tydelig inn i opptageren. Så kunne samtalen begynne.

Og søknaden kunne faktisk leveres til slutt. Alle papirer, stempel, bilder, kopier, kvitteringer. Alt var der, og den sure minen bak disken kunne ikke annet enn å ta imot. Det var ikke til å tro!

Ventetiden for behandling av søknad om midlertidig oppholdstillatelse var mellom fem og ni måneder i 2009. I sin visdom har UDI, tross store ord om det motsatte, klart å øke ventetiden til 14 måneder i løpet av 2010. I mellomtiden får ikke søkeren jobbe, og ikke forlate landet. En utreise – til hjemlandet, eller en ferietur til solen, eller til venner i Göteborg – annullerer hele prosessen. Om søkeren vil benytte ventetiden til å studere norsk, må det bekostes av egen lomme. Slik gikk, i vårt tilfelle, en arbeidsdyktig og arbeidsvillig ung kvinne på gress i et halvt år.

Til en dag mot slutten av juni 2009, da vi var vi lei av å vente. Jeg ringte til UDI og spurte: Begynner det å nærme seg tid for at oppholdstillatelsen kommer, mon tro?

«Jessica har fått opphold fra 25. mai i år. Det er innvilget for lenge siden.»

Ikke et brev, ingenting. En måned bortkastet. Nok en måned. Men o salige glede – opphold innvilges i et år! En lang og deilig pause fra UDI.

I mellomtiden har UDI innført nye ordninger. Innlevering av søknad på nett og avtalt tidspunkt for oppmøte hos politiet – i Søndre Buskerud politidistrikt! Og UDI skal selv overta mye av saksbehandlingen fra politiet fra og med neste år. «Bedre service, kortere saksbehandlingstider og en mer oversiktlig søknadsprosess,» lover en serviceinnstilt direktør Ida Børresen på egen nettside.

Jessica fikk jobb noen korte uker etter at hun fikk oppholdstillatelse. Hun lærte norsk. Jobbet. Den reneste superinnvandreren, om man skal tro rapportene om hvor ille de er, alle sammen, tross all tilretteleggelse fra den norske statens side.

Og så kom tiden for fornyelsen. En formalitet. Vi har alle papirer, har sjekket mot nettsiden til UDI flere ganger, dobbeltsjekket, sett over dokumentene. Alt er her. Check, check, check.

Men likevel: Jessica ringer meg etter flere timers venting. Jeg hører henne si: «Snakk med ham, du.» Jeg smiler litt, tenker at «dette kan vi». Men jeg hører damen bak skranken nekte. Hun skal ikke snakke med meg. Ikke på vilkår.

Jeg ser henne for meg: Hun bare sitter der, med armene i kors, og nekter en utlending hjelp med tolk og forståelse av hva som faktisk sies. Ikke på vilkår.

Det manglet et papir, tydeligvis. Et skriv som bekrefter at vi fortsatt er gift.

Jeg ringer UDIs servicetelefon, utstyrt med stoppeklokke og notatblokk. Etter 46 minutter og 42 sekunder får jeg svar. Jeg spør: «Du, vi skal fornye oppholdet til min kvinne. Hva trenger vi?»

Så får jeg en liste av ting. Det stemmer ikke med informasjonen på nettsiden.

– Oi, ja, du må forholde deg til listen på nettsiden vår. Unnskyld, sier hun. Høflig, faktisk.

– Men du, det står ingenting her om at jeg trenger et skjema som bekrefter at vi fortsatt er gift?

– Nei, det finnes jo ikke noe slikt. Det står i folkeregisteret, det.

Dagen etter er Jessica på plass igjen, med en hjemmelaget lapp: «Vi er fortsatt gift,» har vi skrevet. Og signert. Og slik innvilges fornyelsen, kun noen måneder senere. Ikke-eksisterende dokument og alt inkludert. Men man undrer seg: Hva skyldes de systematisk ubehagelige møtene med staten? For dette er ikke det samme som de byråkratiske vanskene i Nav-systemet, eller som treg saksbehandling hos Lånekassen. Dette er utspekulert, virker tilrettelagt, og gir så altfor tydelig nytelse blant enkelte av de navnløse, sure ansiktene som rister på hodet, spytter ut sine «nei» og ber folk om å reise hjem.

«Hissige samtaler i kafeteriaen på skolen min, hvor afrikanere, asiater og andre kommer for å lære norsk, får meg til å tenke at disse byråkratiske absurditetene – som vi alle er ofre for – i bunn og grunn er en nøye uttenkt strategi. At disse byråkratiske absurditetene egentlig ikke er annet enn en institusjonell forlengelse av en alminnelig fremmedfrykt, som i kongeriket Norge ofte ikler seg den uskyldige masken av likegyldighet,» skrev norskkanadiske Bruno Fortin.

Og jeg klarer ikke å være uenig med ham i det, etter å ha begått synden å gifte meg med en utlending. Nå er det bare noen uker til vi skal gjennom mølla nok en gang. Den midlertidige oppholdstillatelsen til Jessica går ut om fem måneder. Vi er på etterskudd som ikke har levert søknad om forlengelse allerede.

Av Jo Moen Bredeveien

Det må da være mulig å få et system som faktisk fungerer. Det må være mulig for UDI å gi beskjed om hvilke papirer som er nødvendige, hva som trengs og hva som må gjøres. De skal ha muligheten til å gjøre den allerede uutholdelige prosessen litt mer behagelig. De kan da ikke være på nivå med Sparebank1. Trondheim SU har nå i 2 år gått fra om tilbake til Sparebank1s kontorer i byen for å få overført kontoen vår til en ny kasserer. Og hver gang vi kommer, får vi beskjed om at det mangler papirer, at vi har feil papirer eller at det mangler underskrifter. Så tar vi med det de ved sist møte sa vi manglet, men da er det igjen feil papirer, det er feil underskrifter, og vi trenger nye papirer. Etter 2 år fram og tilbake begynner behovet tilgang til kontoen å bli ganske preker. Jeg kan ikke en gang begynne å forestille meg hvordan det må være når det er din rett til å oppholde deg i et land det er snakk om. Er det å gi klare beskjeder for mye å be om?

Det er snakk om respekt for andre mennesker. Bare tenk på hvor mye det tar på å stå time etter time i kø for så å få vite at du har gjort det feil, at du må hjem til ditt eget land å søke derfra. Har vi virkelig ikke mer medfølelse for andre mennesker enn at vi kan stå å se på dette uten å gjøre noe? Klarer vi å overse dette i vår egen hverdag? Jeg klarer ikke det, gjør du?

Jeg skal ikke begynne å snakke om hvor irritert jeg blir når mine klassekamerater begynner å snakke om at vi for all del ikke kan bli snillere når det kommer til innvandring. “Det er et flartall av innvandrere i norske fengsel” Sier de med en know-it-all tone i stemmen, men det de da ikke vet, er at flertallet ikke hovedsaklig er innvandrere som har søk asyl i Norge. Flertallet er mennesker som kommer fra EU- land. Som grunnet Norges EØS avtale har mulighet til fri fertsel over alle grensene i Europa, dette har økt antall reisende krimminelle. Da skal ikke FPU og Unge Høyre folket på min skole få låv til å legge skylden på de som står flere timer i kø hos UDI for å få oppholdstillatelse.

La oss gi de som kommer en varm velkomst, de fortjener det.

Å